Tonsåsen - Bjørgo - Tonsåsen - Dokka

Jeg fikk aldri reist med Valdresbanen mens det var normal trafikk der. Det nærmeste jeg kom var å se togene med Di3 og B3-vogner stå på Fagernes stasjon. så ble banen nedlagt og ganske snart overtok bilene traséen ved tunneltoppen. Skinnene måtte vike og ny veg ble bygd mot Leira. Det gikk noen år, så ble skinnene og svillene revet fram til Bjørgo, og traséen omgjort til GS-veg.

I juli gjorde jeg avtale med min gode venn og kollega, Nils-Berge, om å ta en dresintur mellom Bjørgo og Dokka. Mandag 23. juli hentet jeg en tandemdresin på Dokka. Jeg kom ikke til med bilen der dresinene lå, så jeg måtte sykle den et par kilometer før jeg kunne lesse den på tilhengeren.

Jeg satte dresinen på skinnegangen ved Tonsåsen stasjon, og syklet litt fram og tilbake for å prøve noe jeg aldri hadde gjort før. Teltet ble slått opp like ved så nå var jeg på dresincamping. Jeg koste meg ved vannet utover kvelden. Det småregnet litt, men det gjorde ikke noe.

Tirsdag ved middagstider, kom Nils-Berge, og så startet vi turen nedover til Bjørgo, et fall på vel 170 høydemeter over 13 km - maks fall var 22 promiller. Vi prøvde oss litt fram med hastighet og fant at 15 km/t var passelig fart. NOHABen hadde nok vært hard mot skinnegangen. Mange steder var toppen av skinne utvalset slik at den var blitt så brei at den nesten ikke kom mellom flensene på dresinhjula. Da rykket det skikkelig i dresinen. Det samme gjorde det når det lå en kvist eller stein på skinnegangen.

Det gikk lett og fint nedover. Det var pukkballast til å begynne med og nesten ikke tilgrodd, men der det var grus som ballast, var tilgroingen betydelig. Vi var advart mot dette og hadde med både motorsag, øks og greinsaks, men vi fikk ikke bruk for det utstyret. Et sted hadde det gått et lite jordras. Vann og jord sto opp til skinnegangen. Vi løftet og skjøv dresinen over uten større problem.

Bjørgo stasjon er nydelig . Spesielt liker jeg den lange, buete treplattformen som går direkte over i plenen innefor. Stasjonen er i privat eie. Vi hadde en lang, hyggelig prat med leieboeren. På stasjonen står det også plassert et par godsvogner og ei BFS86 styrevogn. Det vil nok bli en jobb å få ut disse vognene da det var noe utglidning av fyllingene enkelte steder.

Vi var spent på hvordan det ville være å sykle oppover i 22 promille stigning, men det voldte ingen problemer. Vi holdt like stor fart som nedover. Vi hadde mange stopp ved banebuer og undersøkte de fleste. På denne delen av banen sto alle til forfall. Noen var overtatt av sauer. Jeg tror ikke jeg ville overnattet i noen av buene selv om været var aldri så dårlig. Vi stoppet også lenge ved Storbrofoss sidespor der taubanen fra Bagn hadde sin toppstasjon. I mine tanker frakter taubaner varer nedover til bane eller havn, men her ble tremasse fra Storebrofoss Tresliperi fraktet opp til jernbanen.

Vel tilbake på Tonsåsen spiste vi middag før vi kjørte ned til Dokka og satte fra oss en av bilene. Det gjorde oss uavhengig av busstider neste dag. Det ble god natt søvn i teltet, men Nils-Berge måtte bruke "sov i ro".

Onsdagen tok vi fatt på strekninga ned til Dokka, - vel 530 meters fall over 30 km. Det var ikke mye vi egentlig trengte bruke pedalene! Også denne dagen hadde vi mange stopp for å se på gamle traséer og banebuer. Jeg var imponert over de enorme fyllingene. Det vitnet om god ingeniørkunst med gode masseberegninger. Det skuffet meg å se alt skrotet som lå i skråningene. Gamle sviller og anlegsutstyr lå slengt der det hadde vært ombygninger av banen. Det minnet meg om slik det var langs Bergensbanen og Rallarvegen på åttitallet.
Et stykke før Etna stasjon var det slutt på pukkballasten, og banen var svært tilgrodd.Jeg hadde plassert videokameraet mitt på stativ på dresinen. Like etter at vi hadde hatt matpause på Etna stasjon, traff ei grein kameraet. Det falt ned på skinnestrengen og delte seg i to. Da var det slutt på filminga på den turen! Heldigvis klarte jeg å reparere det da jeg kom hjem.
Det var tungt å sykle i alt buskaset, men artig var det også. Et sted gikk det et sauegjerde over linja, et annet sted snurret en ståltråd seg i hjulene, men ellers gikk alt bra. Etter Nordsinni var linja rydda. Rydding og sprøyting må nok til, og det fort, dersom ikke naturen skal ta tilbake banen.

Vi hadde hatt hele banen for oss selv, men et par kilometer før Dokka møtte vi flere dresiner på veg oppover. Vi som kom nedover, måtte løfte dresinen av sporet. Da var det godt å være to!

Tur med dresin på Valdrebanen kan absolutt anbefales. Valdresbanen er jo svært spesiell. De fleste baner går nede i dalene eller gjennom tunneler mellom dalene. Valdresbanen går over høydene mellom dalene. Mange steder er fin utsikt. /